Hei alle sammen!
Alt går fortsatt fint. Gleder meg til å komme litt mer i gang men. Takk for alle mail og raporter. Jeg har nå fått brasiliansk simkort, så viss du vil sende meg en sms er nr: +553192723726
Helst ikke ring til dette nr, fordi jeg tror mobilen er litt ødelagt, hører nesten ikke når noen snakker til meg. Vil du snakke meg meg, send en sms og vi kan snakke sammen på skybe over internett, bare til å laste ned d gratis med en gang. Sparer også hendene mine for mye smerte å snakke der. Kjøp en mikrofonheadsetting for ca 100 kr, og det er perfekt!
Adresse komme seinare.
Tudo bem!
torsdag, oktober 20, 2005
mandag, oktober 17, 2005
vicosa
Vicosa
Vi var litt redde da vi satt i de komfortable bussetene på vei til den lille plassen vi skulle tilbringe våre neste seks måneder. Det er et universitet der, men ingenting annet, sa folk til oss. Samme morgen hadde vi forresten spist honning med maur, som vår siste hilsen med Rio. Dessuten visste vi ikke om noen egentlig kom å hentet oss der, fordi vi ikke helt hadde fått kontakt med noen i Vicosa.
Men Vicosa er fantastisk. En ”liten” by med ca 70 000 innbyggere, koselige gågater, et marked, en elv med gress og trær rundt og utrolig mange fantastiske mennesker som møtte oss på busstasjonen med kyss og klemmer. Her er det bare et kyss i motsetning til to i Rio, men en desto bedre klem i tillegg.
Ca en halvtime å gå (på en humpete grusvei inni skogen som får oss til å føle oss i Afrika) fra den ”lille” byen som jeg tror jeg etter et par måneder vil være ok kjent i, bor vi. På CEM, (som ligger i grønne, vakre omgivelser med en stadig summende lyd av noe de sier er frosker og fugler) et ”internat” for ca 15 misjonsstudenter og oss. Jeg og Anja ligger på rom med Paola som for så vidt ikke snakker engelsk, men det er utrolig hvordan en kan kommunisere ved hjelp av kroppspråk, tegnspråk, portugisisk, spansk, engelsk og en ordbok. For ikke å glemme Anja og Mel som er oversetterne våre, Anja fra spansk, siden hun snakker dette ca tre ganger bedre enn meg, og Mel som er fra England og har studert portugisisk og spansk i to år og skal være i Vicosa seks måneder for å snakke portugisisk. Nå lærer hun selvfølgelig også litt norsk av oss (Hva skjer a?) og vi har fått en skremmende, men søt, britisk aksent av å alltid snakke engelsk med henne.
Universitetet er kjempefint, rommer ca 10 000 studenter som nå er mer eller mindre borte vekk fordi lærerne streiker. Forhåpentligvis kommer de snart tilbake, og da skal vi mest sannsynlig flytte fra CEM til hver vår studentbolig. Sånn ellers skal vi ha portugisktimer tre ganger i uken på CEM, jobbe i Rebusca-prosjektet som er et hjelpeprogram for fattige barn og unge 3 dager i uka, hjelpe til med å arrangere den store misjonskonferansen i Vicosa i j
anuar og etter hvert lede bibelstudiegrupper på engelsk. Så mye mer vet vi ikke, fordi en ikke planlegger så mye i Brasil, generelt sett må vi ta alt så det kommer, og som regel kommer de fleste litt for sent også…for eksempel to og en halv time… Men det ser ut som jeg skal få fortsette med både karate og teater, så det blir supert!
Sånn ellers tror jeg jeg har hatt den lengste uken i mitt liv, vi fatter ikke at vi bare har vært her i en uke, vi har opplevd så utrolig mye at det virker som en evighet siden vi var hjemme i kalde Norge. Og på denne uken har Anja og Astrid og de fleste brasilianerne oppdaget hvor blond jeg er. Men det er jo ikke alltid like lett å åpne fremmede dører, har flippfloppen på rett fot og ikke nevne navn høyt når vi snakker på norsk. I helga har vi nemlig vært på en ABU konferanse, der vi brukte hele lørdagen på å høre på portugisisk som vi ikke forstod noen ting av..så det var nokså kjedelig…men vi hadde det morsomt og da, som for eksempel da Glaucio spurte om det var vanlig i Norge å gå med flippfloppene på feil fot, fordi jeg hadde klart å ta de på feil fot.. Eller da alle lo av meg fordi jeg aldri står i ro med føttene. Og har dere andre lagt merke til at jeg alltid bruker lang tid på å åpne dører?
Det er ca 30 grader her tipper jeg, og vi føler aldri at vi blir skikkelig reine når vi vasker oss i kaldt vann og ofte uten såpe. Føttene er konstant skitne og jeg har selvfølgelig fått en ny betennelse, denne gangen over øyelokket. Det startet med at jeg våknet av at det var litt hovent, men nå er det skikkelig rødt og hovent og det kommer litt veske ut av det. Så i dag har jeg, etter råd fra Glaucio som er sønn av en doktor, kjøpt en slags antiinfeksjonsalve (dexafenicol) på apoteket og smurt på. Det er ikke så vondt, og andre som har hatt det sier det går over av seg selv etter en stund...har nå hatt det 4 dager…men jeg tror det går bra…
Mat er forresten utrolig billig her. Ti kroner for en middag!! Men klær er ca samme pris som i Norge…
Takk for alle mailer, sorry at jeg ikke svarer pga hendene, men prøver å svare felles på bloggen
God bless you!
tirsdag, oktober 11, 2005
mer rio
Jeg sitter i en bil i Rio de Janeiro. En by med tre ganger Norges befolkning ++ noen millioner. Foran meg sitter to brasilianere fra Sao Paolo, en bare enda større by. De har feiret jul på Ålgård! Sarah snakker norsk. Hun har også vært på Hald. Hun og forloveren kom her til Rio for å oppvarte oss. Det har vært to fantastiske dager!
Verden er liten altså. Men Rio er stor. Vi kjørte oss vill i to timer før vi endelig fant fram. Det er så mange inntrykk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi har sett Jesus. Altså statuen. Sånn ellers møter vi Han hver gang vi ber før maten. Vi har sett Rio ovenfra. Den er stor. Høye bygninger. En svær gravplass. Favela (Slumområder). En innsjø. En strand med seilbåter. Sukkertoppen. Skoger. Fjell. Strender. Vi har sett Rio innenfra. Store kjøpesenter. Varme. Crazy tut og kjør trafikk. Selgere og sjonglerende gatebarn blant bilene. Favelaen. Vi besøkte en liten Favela. Mellom de rikes høyblokker og i fjellene er det tett av slum. Fallferdige bygninger i alt fra papplater til murstein, bygget i hytt og vær oppå hverandre, tett inntil hverandre uten noen som helst forskrifter. (regler er forresten noe brasilianere for det første ikke vet noe om, for det andre ikke bryr seg om) Når regntiden kommer faller noen av de falleferdige bygningene sammen og mange mennesker dør. Utenfra ser det litt kaotisk bygd ut, men også litt koselig. Vi besøkte en av de bedre Favelaene og det var virkelig rart. Inne i ”husene” har de tv og steroanlegg. I det ene var det utrolig vakkert pyntet for et barnebursdagsselskap. Et stort bord fylt av konfetti og pynt, kaker og snop, et mye større bursdagsselskap enn jeg noen gang har hatt. En liten gutt satt og spilte playstation. Disse områdene har et helt spesielt fellesskap. Mange vil ikke ut av det. De vet ikke at det finnes et annet liv. De får det de trenger av tigging. Ikke alle tigger heller. De jobber med å feie gatene, parkere biler eller fylle bensin.
Det er mange mennesker i Rio. Og mange jobber. Rike mennesker har hushjelp for å hjelpe noen. Noen jobber med å parkere biler. Tette lukeparkeringer, nå har jeg sett hvordan det virker. De bare skuer bilene litt frem og litt tilbake, og så går det fint… (jeg hadde fortsatt aldri klart det…)
Hvert slumområde kjemper mot hverandre. Lager kostymer til karnevalet. Av og til kan jeg høre pang pang…Lurer på om det er slumområdene i nærheten som skyter på hverandre…de gjør visst det…
I dag var vi på en gudstjeneste med 14000 mennesker. Folk stod langs veggene og de hadde ekstra rom med tv-skjermer. Det går 30 0000 mennesker i menigheten, ca 10 000 på hver av de tre gudstjenestene på en søndag. Den største i Brasil. Grunnen er at menneskene her er fattige. Veldig fattige. Denne kirken lover dem at de vil få mye, så lenge de gir det de har. I en time pleier de å be om penger. De driver litt hjelpearbeid, men samtidig er lederne stinn av penger. Mennesker står med løftende armer. Pastoren skriker ut bønner om velsignelser til det fattige folket. De løftende armene knytter seg og slår ut i lufta. Føttene tramper. Ansiktet skriker etter hjelp. Universal kirke. Vi vet ikke hva vi skal tro… Hvordan kan vi dømme? Hvordan kan vi ikke dømme? Er dette av Gud? Eller er det bare mennesker onde manipulering og pengegriskhet. En kirke med hovedmål og gi menneskene biler og en god kone, i stedet for å prise Gud? Falske profeter? Men mennesker blir jo frelst…
Vi har vært på stranda. Overalt vi går kommer små gutter, gamle koner, ungdommer, butikkdamer og gamle menn og forteller oss hvor vakre vi er. Er ikke sikker på om jeg liker det. På den ene siden gjør vi alt for å se fine ut, på den andre siden er det ikke gøy å føle at folk stirrer på deg fordi du har blondt hår, noe veldig få mennesker her har utenom lille meg. Vi har spilt fotball med brasilianske gutter. Vi har drukket kokosmelk fra en kokosnøtt. Det smakte ikke kokos… I alle fall ikke sånn hvitt kokospulverkokos som vi har på skolebollene. Og melka var blank, ikke hvit og tykk. Smaken var egentlig ganske nøytral… Positiv god overraskelse.
Verden er liten altså. Men Rio er stor. Vi kjørte oss vill i to timer før vi endelig fant fram. Det er så mange inntrykk at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Vi har sett Jesus. Altså statuen. Sånn ellers møter vi Han hver gang vi ber før maten. Vi har sett Rio ovenfra. Den er stor. Høye bygninger. En svær gravplass. Favela (Slumområder). En innsjø. En strand med seilbåter. Sukkertoppen. Skoger. Fjell. Strender. Vi har sett Rio innenfra. Store kjøpesenter. Varme. Crazy tut og kjør trafikk. Selgere og sjonglerende gatebarn blant bilene. Favelaen. Vi besøkte en liten Favela. Mellom de rikes høyblokker og i fjellene er det tett av slum. Fallferdige bygninger i alt fra papplater til murstein, bygget i hytt og vær oppå hverandre, tett inntil hverandre uten noen som helst forskrifter. (regler er forresten noe brasilianere for det første ikke vet noe om, for det andre ikke bryr seg om) Når regntiden kommer faller noen av de falleferdige bygningene sammen og mange mennesker dør. Utenfra ser det litt kaotisk bygd ut, men også litt koselig. Vi besøkte en av de bedre Favelaene og det var virkelig rart. Inne i ”husene” har de tv og steroanlegg. I det ene var det utrolig vakkert pyntet for et barnebursdagsselskap. Et stort bord fylt av konfetti og pynt, kaker og snop, et mye større bursdagsselskap enn jeg noen gang har hatt. En liten gutt satt og spilte playstation. Disse områdene har et helt spesielt fellesskap. Mange vil ikke ut av det. De vet ikke at det finnes et annet liv. De får det de trenger av tigging. Ikke alle tigger heller. De jobber med å feie gatene, parkere biler eller fylle bensin.
Det er mange mennesker i Rio. Og mange jobber. Rike mennesker har hushjelp for å hjelpe noen. Noen jobber med å parkere biler. Tette lukeparkeringer, nå har jeg sett hvordan det virker. De bare skuer bilene litt frem og litt tilbake, og så går det fint… (jeg hadde fortsatt aldri klart det…)
Hvert slumområde kjemper mot hverandre. Lager kostymer til karnevalet. Av og til kan jeg høre pang pang…Lurer på om det er slumområdene i nærheten som skyter på hverandre…de gjør visst det…
I dag var vi på en gudstjeneste med 14000 mennesker. Folk stod langs veggene og de hadde ekstra rom med tv-skjermer. Det går 30 0000 mennesker i menigheten, ca 10 000 på hver av de tre gudstjenestene på en søndag. Den største i Brasil. Grunnen er at menneskene her er fattige. Veldig fattige. Denne kirken lover dem at de vil få mye, så lenge de gir det de har. I en time pleier de å be om penger. De driver litt hjelpearbeid, men samtidig er lederne stinn av penger. Mennesker står med løftende armer. Pastoren skriker ut bønner om velsignelser til det fattige folket. De løftende armene knytter seg og slår ut i lufta. Føttene tramper. Ansiktet skriker etter hjelp. Universal kirke. Vi vet ikke hva vi skal tro… Hvordan kan vi dømme? Hvordan kan vi ikke dømme? Er dette av Gud? Eller er det bare mennesker onde manipulering og pengegriskhet. En kirke med hovedmål og gi menneskene biler og en god kone, i stedet for å prise Gud? Falske profeter? Men mennesker blir jo frelst…
Vi har vært på stranda. Overalt vi går kommer små gutter, gamle koner, ungdommer, butikkdamer og gamle menn og forteller oss hvor vakre vi er. Er ikke sikker på om jeg liker det. På den ene siden gjør vi alt for å se fine ut, på den andre siden er det ikke gøy å føle at folk stirrer på deg fordi du har blondt hår, noe veldig få mennesker her har utenom lille meg. Vi har spilt fotball med brasilianske gutter. Vi har drukket kokosmelk fra en kokosnøtt. Det smakte ikke kokos… I alle fall ikke sånn hvitt kokospulverkokos som vi har på skolebollene. Og melka var blank, ikke hvit og tykk. Smaken var egentlig ganske nøytral… Positiv god overraskelse.
fredag, oktober 07, 2005
Rio de Janeiro
Naa sitter jeg i en superfin leilighet i den kjempestore byen rio. Klokka er halv elleve brasiliansk tid, halv 4 i min tid. Jeg er troett, har reist i et dogn og har ikke sovet alt for mye paa flyet. Trafikken her er crazy, ikke noe 40 her nei gjennom byen, 5 felt i 80 med masse selgere som selger popcorn og snop til biler i ko, joda, funker fint det... Her er det alt fra slum, fotballbaner,butikker med kanarifugler, hester, en sommerfugl og en salamander, luksus, slott, byggeplasser, fabrikkpiper, fotballspillende mennesker, stadioner i rosa og gule blasse farger og shellstasjoner. Alt har gaatt veldig bra, og vi har det fint. Legger ut noen bilder fra rio og Paris, hvor vi i gaar ventet 5 timer paa flyet. Vi var nesten helt alene paa en svaer flyplass som minnet om en fremtidsby med veier og broer og ja...i det hele tatt :)
26 grader og overskyet. Superkoselige folk!!
flytur
Jeg sitter på Gardermoen, Oslo. Flyet er en time forsinket. Alle menneskene, alle høytalerbeskjedene, alle sommerfuglene i magen gir hodet mitt en lettere skallebank. Venter. Det er det vi gjør. På det ukjente. I et døgn skal vi reise fra det gode, trygge, kjente. Fra mors klemmer, fra familien og venner, fra donald, fra Hald, fra menigheten, fra alle de jeg er glad i, fra alle de som er glad i meg, fra 4 grader og fra gulosten. Jeg kunne remset opp i en evighet alt jeg reiser fra. Alt jeg kommer til å savne. Akkurat nå vet jeg bare hva jeg reiser fra, derfor er det trist. Derfor er det tungt. For jeg vet ikke hvor jeg skal hen. Jeg bare reiser, og venter. Venter.
Det har aldri gått opp for meg hva jeg gjør. Ikke før jeg satt på flyet fra Sola til Gardermoen med morgenkvalmen godt tilbake. Da fikk jeg plutselig en klump i magen. Jeg reiser bort. Bort fra alt. Jeg skal være vekke seks måneder. Seks lange måneder. seks måneder, tre knips.
Jeg skal til Brasil. I det minste løper jeg ikke, som stressende forretningsmenn på flyplasen. Jeg tror alt er ordnet nå. Det har vært mye som jeg har måttet ordnet.
Jeg måtte betale 200 kr i overvekt fra Sola til Gardermoen. 30 kg. Plutselig veide bagasjen litt mer enn hjemme. Forståelsen for at jeg tross alt skal være vekke i 6 måneder og skal videre til utlandet der jeg får ha med 30 kg fantes ikke. Vi var litt uheldige, men jeg vet hvordan det er å jobbe. Ufornøyde gjester som du, som en stakkar arbeider faktisk ikke kan gjøre noe for å hjelpe. Du må følge reglene. Bare kjipt at de som kom en halvtime etterpå slapp unna med 27kg og 2 kollier i håndbagasjen, hvorav Astrid tidligere måtte sende håndbagasjen (som var like liten som min) og måtte derfor betale 400 i overvekt.
Nei, det er dyrt. Men jeg skulle jo sløse, ikke sant far? Tax free er 3 kroner billigere enn vanlige butikker. Vi fikk nesten ikke tak i chips. Jeg har kjøpt mye mat. Internett på Gardermoen koster å koble seg til. Pengene flyter.
Jeg må minne meg på mottoet mitt. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting! Hva betyr det om bagasjen forsvinner så lenge jeg har Gud? Hva betyr det om 200 kr forsvinner der og 33 kroner forsvinner her så lenge jeg har Gud? Jeg må hele tiden minne meg selv på hva som er viktigst her i livet. Det handler ikke om bagasjen. Det materielle tvinges på meg fra alle tanker, ødelegger meg. Gjør at jeg bekymrer meg. I natt la jeg meg med denne erkjennelsen:
Jeg var bekymret for reisen. Tenk hvis noe forsvinner. Tenk hvis jeg glemmer noe. Tenk hvis alt blir stjålet. Herren er min hyrde. En hyrde ja…jeg har alltid tenkt at en hyrde går foran å leder meg, men så forstod jeg en dag at en hyrde går bak meg. Går bak og jager meg. Som en sauesamler i Sirdalen. Men hvis jeg går feil, springer hyrden etter meg og jager meg inn på den rette veien igjen. For det er slik det er. Jeg ser ikke Gud klart foran meg, jeg følger ikke hans trygge rygg. Jeg går uti det ukjente, men jeg kjenner at Gud er bak der og driver meg. Jeg vet ikke om jeg er på rett vei, for jeg kan ikke se Ham foran meg. Jeg må bare stole på at Han går bak meg. Og at Han springer etter meg hvis jeg går feil. Og at han fører meg til de grønne enger, for så og til slutt føre meg hjem.
Men mens jeg hang meg opp slik i den første strofen av yndlingsverset mitt (vet at det egentlig er omvendt…første verselinje i yndlingsstrofen…) glemte jeg siste delen. Glemte jeg at jo, jeg mangler ingenting! Og så gikk det opp for meg, jeg mangler ingenting! Husk det Eli! Og så tenkte jeg på et annet bibelvers. Vær ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Og husk hvordan Gud tar seg av de forgjengelige liljene på marken, hvordan skal han da ikke ta seg av meg. Og så sovnet jeg i fred. Slapp unna den typiske sommerfugler i magen natta der alle bekymringene vokser til store monster, og sov trygt i Guds ord. Etter en liten bekjennelse da, jeg trenger faktisk Guds ord. Det er ikke noe jeg leser bare fordi jeg er kristen og derfor bør lese i bibelen. Men Guds ord gir meg virkelig næring, fred og ledelse. Selv om det av og til kan være et ork, merket jeg at jeg hadde vært borte fra bibelen noen dager.
Det har aldri gått opp for meg hva jeg gjør. Ikke før jeg satt på flyet fra Sola til Gardermoen med morgenkvalmen godt tilbake. Da fikk jeg plutselig en klump i magen. Jeg reiser bort. Bort fra alt. Jeg skal være vekke seks måneder. Seks lange måneder. seks måneder, tre knips.
Jeg skal til Brasil. I det minste løper jeg ikke, som stressende forretningsmenn på flyplasen. Jeg tror alt er ordnet nå. Det har vært mye som jeg har måttet ordnet.
Jeg måtte betale 200 kr i overvekt fra Sola til Gardermoen. 30 kg. Plutselig veide bagasjen litt mer enn hjemme. Forståelsen for at jeg tross alt skal være vekke i 6 måneder og skal videre til utlandet der jeg får ha med 30 kg fantes ikke. Vi var litt uheldige, men jeg vet hvordan det er å jobbe. Ufornøyde gjester som du, som en stakkar arbeider faktisk ikke kan gjøre noe for å hjelpe. Du må følge reglene. Bare kjipt at de som kom en halvtime etterpå slapp unna med 27kg og 2 kollier i håndbagasjen, hvorav Astrid tidligere måtte sende håndbagasjen (som var like liten som min) og måtte derfor betale 400 i overvekt.
Nei, det er dyrt. Men jeg skulle jo sløse, ikke sant far? Tax free er 3 kroner billigere enn vanlige butikker. Vi fikk nesten ikke tak i chips. Jeg har kjøpt mye mat. Internett på Gardermoen koster å koble seg til. Pengene flyter.
Jeg må minne meg på mottoet mitt. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting! Hva betyr det om bagasjen forsvinner så lenge jeg har Gud? Hva betyr det om 200 kr forsvinner der og 33 kroner forsvinner her så lenge jeg har Gud? Jeg må hele tiden minne meg selv på hva som er viktigst her i livet. Det handler ikke om bagasjen. Det materielle tvinges på meg fra alle tanker, ødelegger meg. Gjør at jeg bekymrer meg. I natt la jeg meg med denne erkjennelsen:
Jeg var bekymret for reisen. Tenk hvis noe forsvinner. Tenk hvis jeg glemmer noe. Tenk hvis alt blir stjålet. Herren er min hyrde. En hyrde ja…jeg har alltid tenkt at en hyrde går foran å leder meg, men så forstod jeg en dag at en hyrde går bak meg. Går bak og jager meg. Som en sauesamler i Sirdalen. Men hvis jeg går feil, springer hyrden etter meg og jager meg inn på den rette veien igjen. For det er slik det er. Jeg ser ikke Gud klart foran meg, jeg følger ikke hans trygge rygg. Jeg går uti det ukjente, men jeg kjenner at Gud er bak der og driver meg. Jeg vet ikke om jeg er på rett vei, for jeg kan ikke se Ham foran meg. Jeg må bare stole på at Han går bak meg. Og at Han springer etter meg hvis jeg går feil. Og at han fører meg til de grønne enger, for så og til slutt føre meg hjem.
Men mens jeg hang meg opp slik i den første strofen av yndlingsverset mitt (vet at det egentlig er omvendt…første verselinje i yndlingsstrofen…) glemte jeg siste delen. Glemte jeg at jo, jeg mangler ingenting! Og så gikk det opp for meg, jeg mangler ingenting! Husk det Eli! Og så tenkte jeg på et annet bibelvers. Vær ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Og husk hvordan Gud tar seg av de forgjengelige liljene på marken, hvordan skal han da ikke ta seg av meg. Og så sovnet jeg i fred. Slapp unna den typiske sommerfugler i magen natta der alle bekymringene vokser til store monster, og sov trygt i Guds ord. Etter en liten bekjennelse da, jeg trenger faktisk Guds ord. Det er ikke noe jeg leser bare fordi jeg er kristen og derfor bør lese i bibelen. Men Guds ord gir meg virkelig næring, fred og ledelse. Selv om det av og til kan være et ork, merket jeg at jeg hadde vært borte fra bibelen noen dager.
torsdag, september 01, 2005
tanker...
Jeg har tenkt mye. Mye på den siste bloggen jeg skrev. Tenkt at kanskje gikk den på grensen av hva en skal dele for hele all verden. Selv om jeg er mest redd for å dele den med mine nærmeste. Tenkt, at kanskje vil den bekymre andre mer enn den letter trykket for meg selv.
Derfor vil jeg si: Vær ikke bekymret! For jeg er ikke bekymret. Jeg har det egentlig bra, men som alle andre har selv ikke jeg det alltid bra. Og når jeg ikke har det så bra trenger jeg å få uttrykk for det. Om den beste måten er å gjøre det for all verden på bloggen, kan sikkert diskuteres, men nå har det seg nå en gang slik at jeg elsker å skrive, og det er ved skrivingen jeg får ut mine egentlige tanker på. Se på det som et slags kunstnerisk uttrykk, og gjør som Marthe, skrøyt av meg fordi jeg er flink til å skrive, be for meg, men vær aldri bekymret for meg, for jeg har Gud med meg.
Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.
2 Han lar meg ligge i grønne enger;
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
3 og gir meg ny kraft
Han leder meg på de rette stier
for sitt navns skyld.
4 Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke for noe vondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav, de trøster meg.
5 Du dekker bord for meg
like for øynene på mine fiender.
Du salver mitt hode med olje,
mitt beger flyter over.
6 Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg får bo i Herrens hus
gjennom lange tider.
Så jeg har det godt, samtidig som at jeg ikke alltid har det like godt. Poenget er at jeg har Gud med meg. Gud gjør ikke livet mitt smertefritt, livet mitt er ikke smertefritt. Gud gjør ikke livet mitt perfekt, livet mitt er ikke perfekt. Gud gjør ikke meg perfekt, jeg er ikke perfekt. Men han er med meg når jeg har det vondt, selv om jeg ikke alltid føler det slik. Han tilgir meg når jeg synder. Han elsker og trøster meg, veileder meg og tar vare på meg. Akkurat som familien min gjør det, akkurat som vennene mine gjør det, jeg må bare takke dere alle sammen, dere har vært fantastiske mot meg alle sammen og hjulpet meg gjennom en tøff periode.
Men jeg har behov for å være ærlig. Jeg har behov for å fortelle at heller ikke mitt liv bare er en solskinnshistorie. Når mennesker skrøyter meg opp i skyene og kaller meg verdens snilleste, kaller meg en engel, kaller meg sterk, får jeg delte følelser. På den ene siden blir jeg glad, takknemlig til Gud for at Han har påvirket meg, pusset opp inni meg og gjort meg snill og god. På den andre siden blir jeg lei meg, fordi jeg kjenner ikke meg selv igjen. Intet mennesket er perfekt, jeg er ikke perfekt. Og hvis mennesker tror det om meg, er jeg redd jeg bare viser dem en maske av hvem jeg egentlig er. Jeg er redd jeg gjør som jeg så ofte gjør. Viser mine gode sider og holder trygg avstand til situasjoner som kan røpe mine mørkere sider. Jeg tør ikke være hundre prosent ærlig, men har visst nok blitt veldig flink til å spille. Når til og med min bestevennine sier til meg, du har ingen komplekser du, Eli, da blir jeg redd for at jeg har spilt et spill til og med for mine nærmeste. Selvfølgelig har jeg også komplekser! Selvfølgelig er også jeg lei meg til tider! Selvfølgelig er også jeg sur på folk! Selvfølgelig har jeg mange sider med meg selv som jeg helst ikke vil skal komme frem i lyset!
Spørsmålet er kanskje hvor mye av det skal komme frem i lyset? Har jeg lov til å ha visse ting privat for meg selv? Finnes det noen private ting som faktisk ikke en gang dine beste venninne vil ha noen interesse av å vite om. Eller skal et vennskap kunne tåle alt om hverandre, fordi vi trenger å være ærlige, fordi vi trenger å få utspinn for tanker og følelser, og at venner bare må tåle at en av og til får høre noe som ikke akkurat er oppbyggelig for en selv, men som en som venn liksom bare må høre... Merker at jeg fjerner meg fra kjernen nå, for poenget er jo ikke hva venninnen(hvor mange n-er er det i dette ordet da?) tåler å høre, det er vel mer snakk om hva jeg tør å si. Og egentlig tror jeg ikke problemet for meg er hvor jeg skal stoppe heller, jeg bør i det hele tatt først konsentrere meg i å begynne, fordi jeg merker at jeg er svært dårlig til å i det hele tatt bevege meg ut av komfortsonen min og tørre å være ærlig. (og å være ærlig på blogg teller ikke, det er en pingleløsning, som jeg unskylder med min skrivetrang :p)
Samtidig så føler jeg at jeg tenker litt for mye på alt dette her. Tenker utrolig mye på hvordan jeg kan oppføre meg slik at jeg virkelig er god mot folk. Slik at jeg elsker min neste som det står så fint i bibelen. Og så kjenner jeg til min store fortvilelse at jeg stresser for mye med dette. Jeg sliter med å leve i nåden, sliter med å godta at jeg ikke kan bli perfekt, sliter litt med å godta at jeg er nødt til å gjøre feil, og selv om jeg vet at jeg får tilgivelse, selv om jeg vet at jeg er nødt til å gjøre feil av og til, så HATER jeg å gjøre å feil.
Men, hehe, ja Audy, det går an å tenke for mye, og kanskje gjør jeg det, men jeg liker det også ;) Og husk å ikke være bekymret for meg, for selv om jeg tenker mye, er jeg glad også, sånn egentlig. Men før hendene streiker, øynene lukkes og tiden går ut må jeg vel kanskje fortelle om det jeg egentlig ville dele med dere. Typisk det vonde som har skjedd disse dagene. Typisk foten min, som gjennom de siste to ukene (kanskje spesielt den siste) har opplevd meningen av ordet akkilleshæl. Den har nemlig vært gjennom en fotvorte evt. liktorn med betennelse bak liktorna, altså langt inne i foten, noen som verket ganske mye ca hele tiden i ca en uke og generelt gjorde at jeg fikk lite søvn og litt for mye smertestillende ibux og paracet som ikke hjalp. Mandag fjernet jeg hele greia hos doktoren (noe som i og for seg var en halvtime i smerte og tårer), og som en reaksjon på alt dette (evt. på vaksinen..) har jeg vært slapp og trøtt og kvalmen de tre siste dagene, fått pencilin og har altså et hull som er 3-4 mm dypt og 1 cm i diameter stort i hælen min, hvor legen har plassert en sølvbit (jepp, typisk gull, sølv, bronse :P) for at det forhåpentligvis skal gro inntil jeg reiser til Brasil 6. oktober. Så nå må jeg gå til legen hver 3.dag framover, og etterhvert en gang i uken...
Det er litt stress, men det går som sagt fint! Men jeg blir veldig takknemlig om dere ber litt for foten min, at det ikke må bli mer betennelse i den, og at jeg snart må kunne gå på den, og at jeg må bli "friske i fishen" så far seie d :P
2.korinterbrev 1,3 og utover:
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst! 4 Han trøster oss i all vår nød, for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. 5 For likesom vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. 6 Lider vi vondt, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som hjelper dere til å holde ut de samme lidelser som vi må tåle. 7 Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten.
Derfor vil jeg si: Vær ikke bekymret! For jeg er ikke bekymret. Jeg har det egentlig bra, men som alle andre har selv ikke jeg det alltid bra. Og når jeg ikke har det så bra trenger jeg å få uttrykk for det. Om den beste måten er å gjøre det for all verden på bloggen, kan sikkert diskuteres, men nå har det seg nå en gang slik at jeg elsker å skrive, og det er ved skrivingen jeg får ut mine egentlige tanker på. Se på det som et slags kunstnerisk uttrykk, og gjør som Marthe, skrøyt av meg fordi jeg er flink til å skrive, be for meg, men vær aldri bekymret for meg, for jeg har Gud med meg.
Herren er min hyrde,
jeg mangler ingen ting.
2 Han lar meg ligge i grønne enger;
han fører meg til vann der jeg finner hvile,
3 og gir meg ny kraft
Han leder meg på de rette stier
for sitt navns skyld.
4 Selv om jeg går i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke for noe vondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav, de trøster meg.
5 Du dekker bord for meg
like for øynene på mine fiender.
Du salver mitt hode med olje,
mitt beger flyter over.
6 Bare godhet og miskunn
skal følge meg alle mine dager,
og jeg får bo i Herrens hus
gjennom lange tider.
Så jeg har det godt, samtidig som at jeg ikke alltid har det like godt. Poenget er at jeg har Gud med meg. Gud gjør ikke livet mitt smertefritt, livet mitt er ikke smertefritt. Gud gjør ikke livet mitt perfekt, livet mitt er ikke perfekt. Gud gjør ikke meg perfekt, jeg er ikke perfekt. Men han er med meg når jeg har det vondt, selv om jeg ikke alltid føler det slik. Han tilgir meg når jeg synder. Han elsker og trøster meg, veileder meg og tar vare på meg. Akkurat som familien min gjør det, akkurat som vennene mine gjør det, jeg må bare takke dere alle sammen, dere har vært fantastiske mot meg alle sammen og hjulpet meg gjennom en tøff periode.
Men jeg har behov for å være ærlig. Jeg har behov for å fortelle at heller ikke mitt liv bare er en solskinnshistorie. Når mennesker skrøyter meg opp i skyene og kaller meg verdens snilleste, kaller meg en engel, kaller meg sterk, får jeg delte følelser. På den ene siden blir jeg glad, takknemlig til Gud for at Han har påvirket meg, pusset opp inni meg og gjort meg snill og god. På den andre siden blir jeg lei meg, fordi jeg kjenner ikke meg selv igjen. Intet mennesket er perfekt, jeg er ikke perfekt. Og hvis mennesker tror det om meg, er jeg redd jeg bare viser dem en maske av hvem jeg egentlig er. Jeg er redd jeg gjør som jeg så ofte gjør. Viser mine gode sider og holder trygg avstand til situasjoner som kan røpe mine mørkere sider. Jeg tør ikke være hundre prosent ærlig, men har visst nok blitt veldig flink til å spille. Når til og med min bestevennine sier til meg, du har ingen komplekser du, Eli, da blir jeg redd for at jeg har spilt et spill til og med for mine nærmeste. Selvfølgelig har jeg også komplekser! Selvfølgelig er også jeg lei meg til tider! Selvfølgelig er også jeg sur på folk! Selvfølgelig har jeg mange sider med meg selv som jeg helst ikke vil skal komme frem i lyset!
Spørsmålet er kanskje hvor mye av det skal komme frem i lyset? Har jeg lov til å ha visse ting privat for meg selv? Finnes det noen private ting som faktisk ikke en gang dine beste venninne vil ha noen interesse av å vite om. Eller skal et vennskap kunne tåle alt om hverandre, fordi vi trenger å være ærlige, fordi vi trenger å få utspinn for tanker og følelser, og at venner bare må tåle at en av og til får høre noe som ikke akkurat er oppbyggelig for en selv, men som en som venn liksom bare må høre... Merker at jeg fjerner meg fra kjernen nå, for poenget er jo ikke hva venninnen(hvor mange n-er er det i dette ordet da?) tåler å høre, det er vel mer snakk om hva jeg tør å si. Og egentlig tror jeg ikke problemet for meg er hvor jeg skal stoppe heller, jeg bør i det hele tatt først konsentrere meg i å begynne, fordi jeg merker at jeg er svært dårlig til å i det hele tatt bevege meg ut av komfortsonen min og tørre å være ærlig. (og å være ærlig på blogg teller ikke, det er en pingleløsning, som jeg unskylder med min skrivetrang :p)
Samtidig så føler jeg at jeg tenker litt for mye på alt dette her. Tenker utrolig mye på hvordan jeg kan oppføre meg slik at jeg virkelig er god mot folk. Slik at jeg elsker min neste som det står så fint i bibelen. Og så kjenner jeg til min store fortvilelse at jeg stresser for mye med dette. Jeg sliter med å leve i nåden, sliter med å godta at jeg ikke kan bli perfekt, sliter litt med å godta at jeg er nødt til å gjøre feil, og selv om jeg vet at jeg får tilgivelse, selv om jeg vet at jeg er nødt til å gjøre feil av og til, så HATER jeg å gjøre å feil.
Men, hehe, ja Audy, det går an å tenke for mye, og kanskje gjør jeg det, men jeg liker det også ;) Og husk å ikke være bekymret for meg, for selv om jeg tenker mye, er jeg glad også, sånn egentlig. Men før hendene streiker, øynene lukkes og tiden går ut må jeg vel kanskje fortelle om det jeg egentlig ville dele med dere. Typisk det vonde som har skjedd disse dagene. Typisk foten min, som gjennom de siste to ukene (kanskje spesielt den siste) har opplevd meningen av ordet akkilleshæl. Den har nemlig vært gjennom en fotvorte evt. liktorn med betennelse bak liktorna, altså langt inne i foten, noen som verket ganske mye ca hele tiden i ca en uke og generelt gjorde at jeg fikk lite søvn og litt for mye smertestillende ibux og paracet som ikke hjalp. Mandag fjernet jeg hele greia hos doktoren (noe som i og for seg var en halvtime i smerte og tårer), og som en reaksjon på alt dette (evt. på vaksinen..) har jeg vært slapp og trøtt og kvalmen de tre siste dagene, fått pencilin og har altså et hull som er 3-4 mm dypt og 1 cm i diameter stort i hælen min, hvor legen har plassert en sølvbit (jepp, typisk gull, sølv, bronse :P) for at det forhåpentligvis skal gro inntil jeg reiser til Brasil 6. oktober. Så nå må jeg gå til legen hver 3.dag framover, og etterhvert en gang i uken...
Det er litt stress, men det går som sagt fint! Men jeg blir veldig takknemlig om dere ber litt for foten min, at det ikke må bli mer betennelse i den, og at jeg snart må kunne gå på den, og at jeg må bli "friske i fishen" så far seie d :P
2.korinterbrev 1,3 og utover:
Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst! 4 Han trøster oss i all vår nød, for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. 5 For likesom vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. 6 Lider vi vondt, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som hjelper dere til å holde ut de samme lidelser som vi må tåle. 7 Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten.
søndag, august 28, 2005
avhengig...
Naiv som jeg er, tror jeg jeg har beveget meg inn i en pillenarkomans liv, eller måte å tenke på. Jeg tror jeg forstår suget etter mer, suget etter noe smertestillende, suget etter noe som bare kan få det alt vekk! Eller kanskje ikke...kanskje er jeg bare svak...
Ja, jeg er svak. Og i min svakhet, i mine våte tårer roper jeg på Ham. Jeg repeterer Hans trøstens ord inni meg. Leser dem på vegggen. Lappene med de trøstende ordene fra Ham. Vær ikke bekymret. Legg din vei i Herrens hånd. Han vil ha omsorg med deg. Han er din styrke. I din svakhet er Han sterk. Jeg tvinger disse trøstende ord til å bli gjeldende i meg. Til å stole på dem. Tro på dem. Slik de blir sanne. Slik at smerten forsvinner.
Den grusomme smerten! Kroppen min rister. Jeg puster tungt. Klamrer meg til dyna mi. Er så trøtt så trøtt. Jeg snur meg i senga. Igjen og igjen. Bytter mellom de tre forskjellige stillingene der foten ikke berører den myke madrassen. Prøver å puste rolig. Prøver å sove. Tårene renner. Nasen renner. Jeg er så trøtt! Kroppen min lengter etter søvn. Etter hvile. Jeg roper til Jesus!
Jeg vet så godt at Han er der. Jeg vet så godt at han vil meg godt! Jeg kan alle frasene. Men hvor er Han? Hvor er Jesus? Hvorfor kjenner jeg ikke hans myke fingrer stryke meg over kinnet? Slik som min mors! Kjærlighet. Det er kjærlighet! Jeg har en utrolig familie!
Så jeg står opp. Svelger noen piller og går like urolig til sengs. Hvorfor kan ikke alle de fine ordene mine bli virkelighet?
Det er foten min. Den har verket mer eller mindre konstant i 4 dager nå. Den hindrer meg i å sove. Hindrer meg i å bruke den verdifulle tiden sammen med Gud. Hindrer meg å gjøre alle de tingene jeg vet jeg bør og må gjøre, bare fordi jeg synes synd på meg selv. Jeg orker ikke, for det er så vondt. Hard hud. Liktorn. Infeksjon. Betent væske. Hoven. Rød. Tykke tær. De er ganske søte da. Smerte.
Jeg tåler det ikke. Jeg tenker, hvordan har en narkoman det? Kanskje med dype, psykiske sår? Ute på gaten. På en tynn, gjennomvåt papplate. I det minste ligger jeg inne i varmen. Under en myk dyne på en god madrass. I det minste har jeg Jesus på innsiden, selv om det ikke alltid føles slikt. I det minste har jeg et fantastisk, velsignet, utrolig gøyalt liv! Ikke rart at det tar piller. Ikke rart at de ikke klarer å slutte.
Tror ikke det er noen jeg beundrer mer enn de som klarer å komme seg ut av det!
Ja, jeg er svak. Og i min svakhet, i mine våte tårer roper jeg på Ham. Jeg repeterer Hans trøstens ord inni meg. Leser dem på vegggen. Lappene med de trøstende ordene fra Ham. Vær ikke bekymret. Legg din vei i Herrens hånd. Han vil ha omsorg med deg. Han er din styrke. I din svakhet er Han sterk. Jeg tvinger disse trøstende ord til å bli gjeldende i meg. Til å stole på dem. Tro på dem. Slik de blir sanne. Slik at smerten forsvinner.
Den grusomme smerten! Kroppen min rister. Jeg puster tungt. Klamrer meg til dyna mi. Er så trøtt så trøtt. Jeg snur meg i senga. Igjen og igjen. Bytter mellom de tre forskjellige stillingene der foten ikke berører den myke madrassen. Prøver å puste rolig. Prøver å sove. Tårene renner. Nasen renner. Jeg er så trøtt! Kroppen min lengter etter søvn. Etter hvile. Jeg roper til Jesus!
Jeg vet så godt at Han er der. Jeg vet så godt at han vil meg godt! Jeg kan alle frasene. Men hvor er Han? Hvor er Jesus? Hvorfor kjenner jeg ikke hans myke fingrer stryke meg over kinnet? Slik som min mors! Kjærlighet. Det er kjærlighet! Jeg har en utrolig familie!
Så jeg står opp. Svelger noen piller og går like urolig til sengs. Hvorfor kan ikke alle de fine ordene mine bli virkelighet?
Det er foten min. Den har verket mer eller mindre konstant i 4 dager nå. Den hindrer meg i å sove. Hindrer meg i å bruke den verdifulle tiden sammen med Gud. Hindrer meg å gjøre alle de tingene jeg vet jeg bør og må gjøre, bare fordi jeg synes synd på meg selv. Jeg orker ikke, for det er så vondt. Hard hud. Liktorn. Infeksjon. Betent væske. Hoven. Rød. Tykke tær. De er ganske søte da. Smerte.
Jeg tåler det ikke. Jeg tenker, hvordan har en narkoman det? Kanskje med dype, psykiske sår? Ute på gaten. På en tynn, gjennomvåt papplate. I det minste ligger jeg inne i varmen. Under en myk dyne på en god madrass. I det minste har jeg Jesus på innsiden, selv om det ikke alltid føles slikt. I det minste har jeg et fantastisk, velsignet, utrolig gøyalt liv! Ikke rart at det tar piller. Ikke rart at de ikke klarer å slutte.
Tror ikke det er noen jeg beundrer mer enn de som klarer å komme seg ut av det!
søndag, august 21, 2005
Hald
Jaja, da var jeg plassert på Hald Internasjonal senter. Legg merke til de to siste ordene, de betyr at jeg må snakke engelsk!! HJELP!! Hehe, akkurat den delen der er litt skummel. Det er nemlig ca 10-20 utenlandske studenter her fra Brasil, Afrika og Thailand, og for å inkludere dem går mesteparten av undervisningen på engelsk, og det skal visstnok småsnakket også gjøre... :S Engelsk er ikke akkurat min sterkeste side (men det vet dere jo :P) men det skal nok gå greit, håper jeg...
Her er det nemlig supert! Utrolig koselig folk! Fint vær! Fin strand, der jeg forøvrig ble kastet uti vannet med klær på av et par gutter fordi jeg visstnok nevnte at det er gøy med tang og tare krig! Men det er det jo, så vi hadde tang og tare krig (endelig :P) og det var faktisk veldig gøy! Om kvelden danser vi afrikansk eller brasiliansk dans og leker blant annet samurei :D eller spiller spill! Sånn ellers prøver jeg å lære meg litt portugisisk av de fra Brasil...noe som etterhvert går fint tror jeg...En av de som er her, en fra Thailand, som jeg aldri helt får fatt i navnet på, men det betyr visstnok popcorn, så vi kaller han bare det :P Men han altså, skal til Ålgård og jobbe med Lisa i Berland menighet! Funny bunny :P Noen av de internasjonale tar bare så av, lydnivået er bare sånn dobbelt så høyt som over alt ellers, fatter bare ikke hvor de får energien fra.. Popcorn har forresten de beste ever samurei lydene. (samurei = en lek vi lærte på arena) Forresten er det super god mat her!!
Eg ligge på rom med ei koselige jenta så eg ska t Brasil med! D blir konge altså! Føle at eg e på en lange leir elle någe :P Men d funke fint :D savne dokke litt då :( Send mail, gje kommentara. Lykke t på skulen i mårå! Have fun! God bless!
Her er det nemlig supert! Utrolig koselig folk! Fint vær! Fin strand, der jeg forøvrig ble kastet uti vannet med klær på av et par gutter fordi jeg visstnok nevnte at det er gøy med tang og tare krig! Men det er det jo, så vi hadde tang og tare krig (endelig :P) og det var faktisk veldig gøy! Om kvelden danser vi afrikansk eller brasiliansk dans og leker blant annet samurei :D eller spiller spill! Sånn ellers prøver jeg å lære meg litt portugisisk av de fra Brasil...noe som etterhvert går fint tror jeg...En av de som er her, en fra Thailand, som jeg aldri helt får fatt i navnet på, men det betyr visstnok popcorn, så vi kaller han bare det :P Men han altså, skal til Ålgård og jobbe med Lisa i Berland menighet! Funny bunny :P Noen av de internasjonale tar bare så av, lydnivået er bare sånn dobbelt så høyt som over alt ellers, fatter bare ikke hvor de får energien fra.. Popcorn har forresten de beste ever samurei lydene. (samurei = en lek vi lærte på arena) Forresten er det super god mat her!!
Eg ligge på rom med ei koselige jenta så eg ska t Brasil med! D blir konge altså! Føle at eg e på en lange leir elle någe :P Men d funke fint :D savne dokke litt då :( Send mail, gje kommentara. Lykke t på skulen i mårå! Have fun! God bless!
søndag, august 14, 2005
Å være ærlig...
Da var tredje året på arena ferdig, mest sannsynlig var det også mitt siste. Første året bestemte jeg meg for å følge Jesus og bli lik Ham. Andre året tok jeg i mot Jesus som min frelser. Dette året....skulle jeg bare ha det gøy? Dette året vil jeg også sette meg et år etter arena som er: Å VÆRE ÆRLIG OG EKTE, SLIK AT JESUS SKINNER GJENNOM MEG!
Akkurat nå føles dette nokså umulig! Jeg vet så godt teorien i det, det er en så fin tanke...men Gud må gjøre noe megastort i meg for at jeg skal klare det! Men jeg vil, for kanskje er det løsningen på mitt største problem for tiden...den irriterende fordømmelsen min!!
Leste et sted at fordømmelse overfor andre mennesker, kom når en selv ikke hadde klart å tilgi seg selv for sine egne synder. For hvis en synker ned og innrømmer at en selv trenger tilgivelse for syndene sine, klarer en også å elske andre, da slipper selvopptattheten og bitterheten å ta plassen for kjærligheten. Det er et mørkt vondt stup og ta, men de sier at du vil lande på Jesus, så da er det vel verdt det.
Å for å da begynne med å være litt ærlig, så tenker jeg ofte at jeg er mye bedre enn andre. Hvor nærmere Jesus jeg kommer, hvor mer fordømmer jeg andre kristne for å ikke være like nær Jesus som meg selv. Selv om jeg vet at det er nåde det alt handler om, så sniker alltid de stygge tankene seg inn... Men akkurat nå så jeg en av mine største svakheter, og det er at jeg ikke tør å være ærlig! Så kanskje hvis jeg innrømmer dette, tilgir meg selv for det, prøver å bli ærlig gjennom å bruke tid med Gud slik at Han kan påvirke meg til det bedre, så klarer jeg kanskje å bytte ut fordømmelsen med kjærlighet... Så da har jeg et ¨mål og en plan, og vi er jo ganske flinke til å gjennomføre dem, ikke sant Tine? :D
Reiser forresten til Mandal på Hald Internasjonale senter (en slags bibelskole) på onsdag. Du er velkommen i avskjedsfest på mandag kl 1900 hos meg! Reiser sener til Brasil for å jobbe i laget i 6 måneder i regi av skolen.
Akkurat nå føles dette nokså umulig! Jeg vet så godt teorien i det, det er en så fin tanke...men Gud må gjøre noe megastort i meg for at jeg skal klare det! Men jeg vil, for kanskje er det løsningen på mitt største problem for tiden...den irriterende fordømmelsen min!!
Leste et sted at fordømmelse overfor andre mennesker, kom når en selv ikke hadde klart å tilgi seg selv for sine egne synder. For hvis en synker ned og innrømmer at en selv trenger tilgivelse for syndene sine, klarer en også å elske andre, da slipper selvopptattheten og bitterheten å ta plassen for kjærligheten. Det er et mørkt vondt stup og ta, men de sier at du vil lande på Jesus, så da er det vel verdt det.
Å for å da begynne med å være litt ærlig, så tenker jeg ofte at jeg er mye bedre enn andre. Hvor nærmere Jesus jeg kommer, hvor mer fordømmer jeg andre kristne for å ikke være like nær Jesus som meg selv. Selv om jeg vet at det er nåde det alt handler om, så sniker alltid de stygge tankene seg inn... Men akkurat nå så jeg en av mine største svakheter, og det er at jeg ikke tør å være ærlig! Så kanskje hvis jeg innrømmer dette, tilgir meg selv for det, prøver å bli ærlig gjennom å bruke tid med Gud slik at Han kan påvirke meg til det bedre, så klarer jeg kanskje å bytte ut fordømmelsen med kjærlighet... Så da har jeg et ¨mål og en plan, og vi er jo ganske flinke til å gjennomføre dem, ikke sant Tine? :D
Reiser forresten til Mandal på Hald Internasjonale senter (en slags bibelskole) på onsdag. Du er velkommen i avskjedsfest på mandag kl 1900 hos meg! Reiser sener til Brasil for å jobbe i laget i 6 måneder i regi av skolen.
tirsdag, juli 12, 2005
Jeg? En bitteliten flue?
En flue summer rundt meg
En bitte liten flue
Den setter meg på mitt sommerbrune kne
Jeg vifter den vekk
Den summer rundt meg før den møter vinduet
bzzzzbzzzzzzz
Hele tiden møter den det harde glasset
bzzzzbzzzzzzz
Prøver å komme seg ut
bzzzzbzzzzzzz
Prøver å komme gjennom den usynlige hindringen
bzzzzbzzzzzzz
Prøver å få med seg mer av verden
Men hva er verden for denne bittelille flua?
Vinduet, blomsterpotta, hagen og terassen
Kanskje våger den seg inn på kjøkkenet og godter seg i litt sukker
Kanskje tar den seg en langtur bort til epletreet til naboen
Eller kanskje flyr den bare frem og tilbake på det harde gjennomsiktige glasset i vinduet
Så mye lenger flyr den nok ikke i alle fall
En bitteliten flue i en bitteliten verden
Så mye mer som finnes som den aldri får oppdage
Nesten som meg
Et bittelite mennesket i en bitteliten verden
Så mye mer som finnes som jeg aldri får oppdage
En stor verden
Et uendelig univers
Og så er den så dum også, flua altså
Summer rundt i vinduet uten mål og mening
Hvorfor flyr den ikke bare rundt heller?
Hvorfor begrense seg til min lille terasse og hage når det finnes så mye mer?
Og så er den så liten og irriterende
Den setter seg på låret mitt
Jeg klasker til den, og der ligger den, død
Hva var meningen med den?
Nesten som meg
Et dumt bittelite mennesket
Summer rundt i verden uten mål og mening
Hvorfor begrense seg til min egen lille verden når det finnes så mye mer?
Hva var meningen med meg?
Men hvis jeg er som en bitteliten flue, hvem er da det store mennesket?
Mennesket som sitter og studerer meg
Ler av meg fordi jeg er så utrolig dum
Mennesket som bare er så utrolig mye smartere enn meg?
Som jeg summer rundt og irriterer?
Hvorfor er det ikke noen som klasker til meg snart fordi jeg er så bitteliten og ubetydelig og dum
Fordi jeg bare er en bitteliten flue uten mål og mening?
Heldigvis er Gud god!
Han er som et menneske som ser ned på fluer (altså oss)
Og kanskje tenker han som vi tenker om fluene, så små og dumme de er
For i forhold til Han så er vi så utrolig små og dumme her vi summer rundt i vår lille begrensede verden
Men han slår ikke til oss
Han dreper oss ikke
Han elsker oss
Som barn, ikke som fluer
Akkurat som vi også elsker barna våre, selv om de er små og uvitende
Selv om de vimser rundt uten mål og mening
Han elsker oss faktsik så mye at han lot sin egen sønn død for oss slik at vi kunne komme til ham
Hadde du latt barnet ditt død for at noen dumme fluer skulle få være hos deg?
Prøver bare å beskrive hvor utrolig god og stor Gud er
Heldigvis elsker han oss som barn, ikke som fluer
...men det skulle vell bare mangle også da...
han har tross alt skapt oss
i sitt bilde til og med
så vi er nok ikke så verst heller
ikke helt som fluer
men som barn
En bitte liten flue
Den setter meg på mitt sommerbrune kne
Jeg vifter den vekk
Den summer rundt meg før den møter vinduet
bzzzzbzzzzzzz
Hele tiden møter den det harde glasset
bzzzzbzzzzzzz
Prøver å komme seg ut
bzzzzbzzzzzzz
Prøver å komme gjennom den usynlige hindringen
bzzzzbzzzzzzz
Prøver å få med seg mer av verden
Men hva er verden for denne bittelille flua?
Vinduet, blomsterpotta, hagen og terassen
Kanskje våger den seg inn på kjøkkenet og godter seg i litt sukker
Kanskje tar den seg en langtur bort til epletreet til naboen
Eller kanskje flyr den bare frem og tilbake på det harde gjennomsiktige glasset i vinduet
Så mye lenger flyr den nok ikke i alle fall
En bitteliten flue i en bitteliten verden
Så mye mer som finnes som den aldri får oppdage
Nesten som meg
Et bittelite mennesket i en bitteliten verden
Så mye mer som finnes som jeg aldri får oppdage
En stor verden
Et uendelig univers
Og så er den så dum også, flua altså
Summer rundt i vinduet uten mål og mening
Hvorfor flyr den ikke bare rundt heller?
Hvorfor begrense seg til min lille terasse og hage når det finnes så mye mer?
Og så er den så liten og irriterende
Den setter seg på låret mitt
Jeg klasker til den, og der ligger den, død
Hva var meningen med den?
Nesten som meg
Et dumt bittelite mennesket
Summer rundt i verden uten mål og mening
Hvorfor begrense seg til min egen lille verden når det finnes så mye mer?
Hva var meningen med meg?
Men hvis jeg er som en bitteliten flue, hvem er da det store mennesket?
Mennesket som sitter og studerer meg
Ler av meg fordi jeg er så utrolig dum
Mennesket som bare er så utrolig mye smartere enn meg?
Som jeg summer rundt og irriterer?
Hvorfor er det ikke noen som klasker til meg snart fordi jeg er så bitteliten og ubetydelig og dum
Fordi jeg bare er en bitteliten flue uten mål og mening?
Heldigvis er Gud god!
Han er som et menneske som ser ned på fluer (altså oss)
Og kanskje tenker han som vi tenker om fluene, så små og dumme de er
For i forhold til Han så er vi så utrolig små og dumme her vi summer rundt i vår lille begrensede verden
Men han slår ikke til oss
Han dreper oss ikke
Han elsker oss
Som barn, ikke som fluer
Akkurat som vi også elsker barna våre, selv om de er små og uvitende
Selv om de vimser rundt uten mål og mening
Han elsker oss faktsik så mye at han lot sin egen sønn død for oss slik at vi kunne komme til ham
Hadde du latt barnet ditt død for at noen dumme fluer skulle få være hos deg?
Prøver bare å beskrive hvor utrolig god og stor Gud er
Heldigvis elsker han oss som barn, ikke som fluer
...men det skulle vell bare mangle også da...
han har tross alt skapt oss
i sitt bilde til og med
så vi er nok ikke så verst heller
ikke helt som fluer
men som barn
søndag, juli 10, 2005
Glae igjen!!
Måtte bare si at jeg er glad igjen! Har kommet over min lille nedtur, i allefall litt. De første dagene på jobb var tunge, men nå koser jeg meg vanvittig! Alt takket være Gud og noen supre kollegear og gjester i kongeparken! Dere har vist meg at mennesket faktsik er godt, og at jo, det finnes mye godt i verden! Takk skal dere ha! :D
lørdag, juli 02, 2005
du din dumme dommer, du dømte denne dumme dommen dumt!
- Velkommen til verden!
Nei, jeg vil ikke. Jeg kommer ikke vel inn i verden.
Jeg har bråvåknet fra en vakker drøm, og det gjør vondt. Jeg har oppdaget verden. En verden jeg ikke liker.
Jeg er ikke glad lenger. Klarer ikke å glede meg. Et liv som hele tiden har vært et smil, et ekte smil faktisk, en glede over alt verden har gitt meg, det er slutt. Forhåpentligvis er det bare en pause, en motbakke som vil føre meg helt på topps å gjøre meg enda gladere...men akkurat nå er det tungt. Veldig tungt!
Nå tenker du kanskje, oi, hva har skjedd? Vel ingenting spesielt egentlig, jeg har bare kommet inn i verden. Sett den med nye øyne.
Jeg er fortsatt like velsignet. Jeg har fortsatt like mange gode venner. En utrolig familie. To fantastiske ferieuker velsignet med godvær, bading, sightseing og shopping. Gud er fortsatt der og leder meg på veien. Jeg mangler fortsatt ingenting. (salme 23) Det er fortsatt like utrolig fantastisk vidunderlig at jeg lever. Harry Potter 6 boken kommer snart ut. Naturen rundt meg vitner fortsatt om en skjønnhet større enn alt. I det siste året har Gud forandret meg stort til det bedre. Folk sier jeg er snill! (?) Gud har vist meg nådegaver. Han har gitt meg gleden av å forkynne Hans ord. Jeg har lært Risk som er et kongespill! Jeg har det fortsatt utrolig godt! Altfor godt!
Men jeg klarer ikke å glede meg lenger...
Hvorfor? Mest sannsynlig fordi jeg har analysert og filosofert for mye.... Fordi jeg ikke klarer å glede meg hvis jeg ikke ser noen mening i det jeg gjør...
Det er den ene grunnen, den andre er at hva så om jeg har det godt? Hvordan kan jeg glede meg over mitt eget liv når jeg vet at 30 000 barn dør hver dag av sult? Når jeg ser hundrevis av mennesker, inkludert meg selv, gå forbi utsultede uteliggere. Mennesker med handleposene fulle etter dagens shopping.
Det verste er at jeg ikke vet hvem jeg syns mest synd på. De 30 000 barna og uteliggeren eller de ignonerende, rike tullingene som det kan virke som bare tenker på sitt eget utseendet og velvære. Kanskje har de armen fulle av hvite, gule og røde støttearmbånd til forskjellige ting, men av og til lurer jeg på om det er på grunn av moten, eller fordi de virkelig vil støtte? Så mye annet gjør de i alle fall ikke for å hindre verdens fattigdom og nød. Og det er disse menneskene som irriterer meg så grenseløst at jeg mister all min glede. Enda mer irriterer det meg at jeg våger å dømme disse menneskene. For når jeg snakker om disse menneskene snakker jeg om ca alle folk jeg ser i løpet av en dag. Alle som gikk forbi meg i gatene i London. Alle gjestene i kongeparken. Til og med mange av de jeg kjenner dømmer jeg slik. Jeg dømmer dem som egoistiske mennesker som ikke tenker på annet enn sitt eget og kanskje også sine nærmeste velvære. Velvære inkluderer somregel status som i passende jobb, penger, hus, klær, utseendet, kropp, fornøyelser (som fyllefester, sladder, baksnakking, dyre sydenturer, pc, tv) osv. Jeg synes synd på dem fordi det virker som om livet deres gir så lite mening. Og jeg klikker fordi jeg ikke forstår at det er en slik verden vi lever i! Hvorfor skal det være slik?
Men mest av alt blir jeg sur på meg selv fordi jeg dømmer andre for dette. Fordi jeg setter meg over dem. Fordi jeg ikke klarer å møte dem med kjærlighet. Fordi jeg ikke klarer å sette meg selv sist. Fordi jeg tror at jeg er så mye bedre enn dem, når sannheten er at jeg gjør like mye dumt som dem. Fordi jeg dømmer folk etter å ha sett de passere meg på gaten etter bare å ha sett på dem et lite øyeblikk. Hvilket utrolig dårlig grunnlag er det for meg å dømme hele livet deres?
Nei, med slike tanker inni hodet mitt forstår du kanskje hvorfor jeg ikke klarer å glede meg?
Det verste er at jeg er så fortvilet over alt dette, at jeg kom til det punktet der jeg ikke klarte(evt.klarer...) å se at Gud er god.....
Nei, jeg vil ikke. Jeg kommer ikke vel inn i verden.
Jeg har bråvåknet fra en vakker drøm, og det gjør vondt. Jeg har oppdaget verden. En verden jeg ikke liker.
Jeg er ikke glad lenger. Klarer ikke å glede meg. Et liv som hele tiden har vært et smil, et ekte smil faktisk, en glede over alt verden har gitt meg, det er slutt. Forhåpentligvis er det bare en pause, en motbakke som vil føre meg helt på topps å gjøre meg enda gladere...men akkurat nå er det tungt. Veldig tungt!
Nå tenker du kanskje, oi, hva har skjedd? Vel ingenting spesielt egentlig, jeg har bare kommet inn i verden. Sett den med nye øyne.
Jeg er fortsatt like velsignet. Jeg har fortsatt like mange gode venner. En utrolig familie. To fantastiske ferieuker velsignet med godvær, bading, sightseing og shopping. Gud er fortsatt der og leder meg på veien. Jeg mangler fortsatt ingenting. (salme 23) Det er fortsatt like utrolig fantastisk vidunderlig at jeg lever. Harry Potter 6 boken kommer snart ut. Naturen rundt meg vitner fortsatt om en skjønnhet større enn alt. I det siste året har Gud forandret meg stort til det bedre. Folk sier jeg er snill! (?) Gud har vist meg nådegaver. Han har gitt meg gleden av å forkynne Hans ord. Jeg har lært Risk som er et kongespill! Jeg har det fortsatt utrolig godt! Altfor godt!
Men jeg klarer ikke å glede meg lenger...
Hvorfor? Mest sannsynlig fordi jeg har analysert og filosofert for mye.... Fordi jeg ikke klarer å glede meg hvis jeg ikke ser noen mening i det jeg gjør...
Det er den ene grunnen, den andre er at hva så om jeg har det godt? Hvordan kan jeg glede meg over mitt eget liv når jeg vet at 30 000 barn dør hver dag av sult? Når jeg ser hundrevis av mennesker, inkludert meg selv, gå forbi utsultede uteliggere. Mennesker med handleposene fulle etter dagens shopping.
Det verste er at jeg ikke vet hvem jeg syns mest synd på. De 30 000 barna og uteliggeren eller de ignonerende, rike tullingene som det kan virke som bare tenker på sitt eget utseendet og velvære. Kanskje har de armen fulle av hvite, gule og røde støttearmbånd til forskjellige ting, men av og til lurer jeg på om det er på grunn av moten, eller fordi de virkelig vil støtte? Så mye annet gjør de i alle fall ikke for å hindre verdens fattigdom og nød. Og det er disse menneskene som irriterer meg så grenseløst at jeg mister all min glede. Enda mer irriterer det meg at jeg våger å dømme disse menneskene. For når jeg snakker om disse menneskene snakker jeg om ca alle folk jeg ser i løpet av en dag. Alle som gikk forbi meg i gatene i London. Alle gjestene i kongeparken. Til og med mange av de jeg kjenner dømmer jeg slik. Jeg dømmer dem som egoistiske mennesker som ikke tenker på annet enn sitt eget og kanskje også sine nærmeste velvære. Velvære inkluderer somregel status som i passende jobb, penger, hus, klær, utseendet, kropp, fornøyelser (som fyllefester, sladder, baksnakking, dyre sydenturer, pc, tv) osv. Jeg synes synd på dem fordi det virker som om livet deres gir så lite mening. Og jeg klikker fordi jeg ikke forstår at det er en slik verden vi lever i! Hvorfor skal det være slik?
Men mest av alt blir jeg sur på meg selv fordi jeg dømmer andre for dette. Fordi jeg setter meg over dem. Fordi jeg ikke klarer å møte dem med kjærlighet. Fordi jeg ikke klarer å sette meg selv sist. Fordi jeg tror at jeg er så mye bedre enn dem, når sannheten er at jeg gjør like mye dumt som dem. Fordi jeg dømmer folk etter å ha sett de passere meg på gaten etter bare å ha sett på dem et lite øyeblikk. Hvilket utrolig dårlig grunnlag er det for meg å dømme hele livet deres?
Nei, med slike tanker inni hodet mitt forstår du kanskje hvorfor jeg ikke klarer å glede meg?
Det verste er at jeg er så fortvilet over alt dette, at jeg kom til det punktet der jeg ikke klarte(evt.klarer...) å se at Gud er god.....
fredag, juni 24, 2005
London...
Var i London med familien. Konge!! men ble også ganske deppa...Så mange mennesker, så mange liv. Spradet rundt og brukte penger. Masse penger. Både vi og dem. Men så var det noen, kanskje 20 stykker som satt hjelpeløse på gaten å tigget. Som lå i fillete klær på en benk i parken. Som satt krøplet sammen med sine tynne lemmer og spilte blokkfløyte. Som vi alle bare gikk forbi. Lært opp til å ikke gi. Hvor mye lettere vi drar kortet for å kjøpe den parfymen, enn for å redde de stakkars menneskene. Jeg fikk så vondt. Ble så sur, sint og lei! Hvorfor skal det være slikt? Hvor er rettferdigheten?En annen ting som ble veldig feil med denne uken, var at jeg fikk aldri tid med Gud. Det drepte meg. Jeg merket hvor avhengig jeg er av Han! Vet at han er der alltid, men jeg trenger virkelig å snakke med han, lese hans ord, og få hans veldige trøst. Var altså skikkelig deppa etter noen dager der nede, for så å endelig få noen minutter alene. Jeg leste glupsk i bibelen og ba. Det hjalp så utrolig mye. Ga meg håpet jeg trengte. Trøsten. Bruk tid med Han! Det lønner seg altså! Dessuten fortjener Han det, fordi han er så stor!
torsdag, juni 16, 2005
Ja, jeg har en ting for Rudi, men hallo...mannen e jo konge då..bare et lite sitat fra han for å visa det:
Gud har hele universet mellom pekefingeren og tommelen.
WOW, Gud er stor!!! Universet er uendelig, men det er bare noen millimeter for Gud!!!
Samtidig bor Gud inni meg!
Samtidig kan jeg krype inntil Gud!
Samtidig kan jeg komme innenfor hans trone!
Kjenne hans nærhet!
Ha et personlig forhold til Han.
Hvis du hadde vært så stor, hvis du hadde hatt så mye makt, hadde du vært så god?
Hadde du giddet å bry deg om hver av de bittesmå mikromenneskene (les: fluene) som vandret langt der nede en plass?
Bryr vi oss om fluene? Eller dreper vi dem?
Tenk på Bush, hvordan bruker han makten?
Når du er SÅ stor Gud, er du bare ennå større når en tenker på at du ikke misbruker din veldige makt og størrelse, men elsker hver en av oss og tar seg tid til oss! :D
Gud har hele universet mellom pekefingeren og tommelen.
WOW, Gud er stor!!! Universet er uendelig, men det er bare noen millimeter for Gud!!!
Samtidig bor Gud inni meg!
Samtidig kan jeg krype inntil Gud!
Samtidig kan jeg komme innenfor hans trone!
Kjenne hans nærhet!
Ha et personlig forhold til Han.
Hvis du hadde vært så stor, hvis du hadde hatt så mye makt, hadde du vært så god?
Hadde du giddet å bry deg om hver av de bittesmå mikromenneskene (les: fluene) som vandret langt der nede en plass?
Bryr vi oss om fluene? Eller dreper vi dem?
Tenk på Bush, hvordan bruker han makten?
Når du er SÅ stor Gud, er du bare ennå større når en tenker på at du ikke misbruker din veldige makt og størrelse, men elsker hver en av oss og tar seg tid til oss! :D
onsdag, juni 15, 2005
tanker...
2 litt deppa kvelder går jeg til sengs.
Den første:
Hvorfor sa jeg ikke noe?
Hvorfor satt jeg der og lo og smilte?
Stille...
Ville ikke være med på det...
Men tårte ikke å si i mot...
Det verste er kanskje at jeg koste meg
Tenkte først hvor galt det var på vei hjem
Ble deppa
Redd
Forvirra
Litt motløs
Sjokka
Samtidig som jeg vet at det er normalt
Å dele meninger om hverandre, bare for å være ærlig liksom
Det jeg en gang, i 7/8.klasse sa meg ferdig med
Baksnakking
Det er det jeg snakker om...samtidig som jeg nå baksnakker de andre fordi de baksnakte andre
Og fremsnakker meg selv, fordi jeg var med på det
At jeg ikke reagerte...
Hvorfor er jeg ikke ærlig nok til å si det som jeg mener det?
Frimodig nok?
Det skremte meg
Jeg snakket nettopp om å ikke dømme
Om å møte det vonde med kjærlighet
Å starte med seg selv
Kanskje tror jeg for godt om meg selv?
For jeg dømmer virkelig livene deres
Forstår ikke hvordan de kan leve slik
Høydepunktet å le av og snakke dritt om andre
Håper det ligger mer i det enn jeg ser
Hvis ikke er jeg livredd
Det var siste skoledag
Eksamen
Lærte mye den kvelden
Når læretiden var over
Hvor naiv jeg er
Godtroende
Lite erfaren på livet
Hvor mye de andre har opplevd
Hvor mye mer de ser
Så mange de ikke liker
Så grusomme mennesker de forteller om
Er mennesket virkelig godt på innsiden?
ALLE mennesker?
Den andre kvelden
For analyserende tenkende samtale?
Er det meningen med livet?
Å bare gruble?
Eller å baksnakke?
Forvirret!
Bloggen min er et år og noen dager
Ødela hendene mine
Viser meg hvordan jeg har vokst
Skummelt
Jeg kjenner ikke meg selv igjen
Snakket og da jeg var liten
Var det virkelig meg?
Prøver å tenke tilbake..
Når skjedde det når ble jeg jeg
Slik jeg er i dag
Hvem var den lille onde jenta?
Var jeg glad da?
Hadde jeg noe å være glad for da?
Er det virkelig det siste året som har forandret meg så mye?
At jeg ikke ser på meg selv som meg selv?
Ikke for et år siden
Da var jeg en annen
Er det etter du kom?
Etter du begynte å pusse opp?
Etter jeg tok i mot?
Gud, du har virkelig ødelagt mitt liv!
Jeg er virkelig født på ny
Men jeg merket det ikke før nå!
Tror du begynte på Jesusfestivalen for et år siden
Takk Hellige Ånd for oppussing
Takk Gud for innsikt
Takk Jesus for frelsen
Jeg er en annen
Skummelt!
Den første:
Hvorfor sa jeg ikke noe?
Hvorfor satt jeg der og lo og smilte?
Stille...
Ville ikke være med på det...
Men tårte ikke å si i mot...
Det verste er kanskje at jeg koste meg
Tenkte først hvor galt det var på vei hjem
Ble deppa
Redd
Forvirra
Litt motløs
Sjokka
Samtidig som jeg vet at det er normalt
Å dele meninger om hverandre, bare for å være ærlig liksom
Det jeg en gang, i 7/8.klasse sa meg ferdig med
Baksnakking
Det er det jeg snakker om...samtidig som jeg nå baksnakker de andre fordi de baksnakte andre
Og fremsnakker meg selv, fordi jeg var med på det
At jeg ikke reagerte...
Hvorfor er jeg ikke ærlig nok til å si det som jeg mener det?
Frimodig nok?
Det skremte meg
Jeg snakket nettopp om å ikke dømme
Om å møte det vonde med kjærlighet
Å starte med seg selv
Kanskje tror jeg for godt om meg selv?
For jeg dømmer virkelig livene deres
Forstår ikke hvordan de kan leve slik
Høydepunktet å le av og snakke dritt om andre
Håper det ligger mer i det enn jeg ser
Hvis ikke er jeg livredd
Det var siste skoledag
Eksamen
Lærte mye den kvelden
Når læretiden var over
Hvor naiv jeg er
Godtroende
Lite erfaren på livet
Hvor mye de andre har opplevd
Hvor mye mer de ser
Så mange de ikke liker
Så grusomme mennesker de forteller om
Er mennesket virkelig godt på innsiden?
ALLE mennesker?
Den andre kvelden
For analyserende tenkende samtale?
Er det meningen med livet?
Å bare gruble?
Eller å baksnakke?
Forvirret!
Bloggen min er et år og noen dager
Ødela hendene mine
Viser meg hvordan jeg har vokst
Skummelt
Jeg kjenner ikke meg selv igjen
Snakket og da jeg var liten
Var det virkelig meg?
Prøver å tenke tilbake..
Når skjedde det når ble jeg jeg
Slik jeg er i dag
Hvem var den lille onde jenta?
Var jeg glad da?
Hadde jeg noe å være glad for da?
Er det virkelig det siste året som har forandret meg så mye?
At jeg ikke ser på meg selv som meg selv?
Ikke for et år siden
Da var jeg en annen
Er det etter du kom?
Etter du begynte å pusse opp?
Etter jeg tok i mot?
Gud, du har virkelig ødelagt mitt liv!
Jeg er virkelig født på ny
Men jeg merket det ikke før nå!
Tror du begynte på Jesusfestivalen for et år siden
Takk Hellige Ånd for oppussing
Takk Gud for innsikt
Takk Jesus for frelsen
Jeg er en annen
Skummelt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
